Vi må grave. i oss selv.

Politiet har latt Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) styre Politiets arbeid i narkotikasaker. Politisk overbevisning har preget Politiets arbeid på bekostning av innbyggernes rettssikkerhet. Funnene fra Rolleforståelsesutvalgets gransking av Politiets forhold til NNPF, er rystende.

Utvalgsleder overleverte granskingsrapporten til justisminister Emilie Enger Mehl som nå har ansvaret for å følge opp.

Politiet og NNPF er ansvarlig for tusenvis av menneskerettighetsovergrep mot innbyggerne. Granskingen gir mange svar på hvordan ukulturen har vokst frem og fungert, men den forklarer ikke hvordan sensuren fungerer. 

Pressen bør kjenne og ta medansvar 

Kjære journalistkollegaer: Vi må granske vår egen rolle i politiskandalen!

Vi må spørre oss selv om overgrepene kunne ha funnet sted dersom pressen, den 4. statsmakt, hadde gjort jobben sin skikkelig. Hadde overgrepene kunnet finne sted uten pressens medvirkning? Har vi løp i flokk etter politiet med mikrofonstativ? Har vi ukritisk publisert saker som NNPF-medlemmer ønsket i media? Hvis ja, hvorfor? For å unngå å miste viktige politikilder? Har vi blitt utnyttet, eller har vi latt oss utnytte? Har vi publisert propaganda i bytte mot «viktige tips»?

NNPF har i samarbeid med politiet har sensurert og hindret fri informasjonsformidling relatert til illegale rusmidler. Helt åpent, faktisk. Politiet har til og med overvåket ytringer fra mennesker som mener noe om ruspolitikk, mens Spesialenheten for politisaker har beskyttet sine egne.

Les mer: Ketil Lund om Grostad-saken

Les mer: Arrestasjonen av Krebs

Hvordan sensuren fungerer

Pressen er ikke fri så lenge man som journalist blir utsatt for press om ikke å grave i, eller skrive om saker som redaktører og andre overordnede ikke liker. 

Da jeg arbeidet med den saken som til slutt utløste granskingen av Politiets forhold til Norsk Narkotikapolitiforening, og Norsk Narkotikapolitiforening begynte å røre seg i kulissene, opplevde jeg det som at redaktøren i Fædrelandsvennen fikk kalde føtter.

Saken handlet om at Kristiansand kommune inngikk en avtale med byens skjenkesteder, Agder politidistrikt og Arbeidstilsynet, om at skjenkestedene skulle slippe å få prikker (straff) ved mindre brudd på alkoholloven. Et av avtalevilkårene var at skjenkestedene måtte henge opp en plakett med Norsk Narkotikapolitiforening sitt politiske budskap på.

Disse plakettene henger fortsatt oppe ved flere utesteder i Kristiansand. Allan Iversen ved Enok Nilsen fjernet plaketten da han ble kontaktet av en gjest.

Da jeg kontaktet NNPF for tilsvar til saken, reagerte foreningens representant med å kontakte min redaktør i stedet for å svare på mine spørsmål. 

I slike situasjoner er det viktig for en journalist å minne seg selv om at en fri og uavhengig presse ikke skal gi etter for press fra noen som kan ha interesse av å hindre fri informasjonsformidling. Som journalister står vi i slike situasjoner, mot press, daglig. Men det er annerledes når det er politiet som er overgriperen. For som vi alle vet, så har politiet monopol på vold. Selv for erfarne journalister er dette vrient. Integritet er så utrolig viktig i vårt yrke, men når politiet indirekte hinter om konsekvenser ved å publisere en sak, så tenker man seg om to ganger.

Fikk varsel om press

Tilbake til saken – som var nesten klar. Kildene hadde godkjent sitatene.

«Vær klar over at dere blir utsatt for press», hvisket en kommunalt ansatt meg i øret to ganger i løpet av få dager. Jeg fortalte det til mine overordnede og ba om å få delta i møtet da saken min skulle vurderes. Men det møtet fikk jeg ikke delta på.

Da sjefene hadde diskutert saken min, ble jeg bedt om å stryke kritikk som advokat John Christian Elden kom med i teksten, samt å tone ned avtalen mellom Kristiansand kommune og politiet siden avtalen var «så gammel». Men jeg kunne gjerne skrive en enkel sak om restauranteieren som hadde tatt ned NNPF-plaketten.

Det dirret i stemmen min. Jeg visste at dette øyeblikket definerte meg som både menneske og journalist. Jeg valgte min personlige og journalistiske integritet, selv om jeg innerst inne visste at det i realiteten var begynnelsen på slutten på arbeidsforholdet.

«Da er hele poenget med saken borte. Da kan jeg ikke stå for det journalistiske innholdet, så da er det bedre at saken blir droppet», sa jeg.

«Ok – da dropper vi den», var tilbakemeldingen.

Jeg ble sensurert og måtte kontakte kildene for å si at saken var droppet.

Sensur og press mot journalistisk integritet

Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen jeg hadde i meg da jeg måtte ringe kildene mine og fortelle at saken var droppet. 

Saken startet med at Eirik Furuseth besøkte hjembyen og la merke til Bry deg-plaketten på en restaurant. Han la ut en post på Facebook om dette. Innlegget gjorde meg nysgjerrig.

I etterkant skrev den ene kilden, Eirik Furuseth, et innlegg på Facebook og tagget redaktøren i innlegget.

Eirik Furuseth reagerte da han fikk beskjed om at saken var droppet.

Det resulterte i at redaktøren snudde og ba meg om å gjenoppta arbeidet. 

Seks dager senere ble saken publisert:

Til slutt ble saken publisert – dog uten forsidehenvisning.
Forsiden i Fædrelandsvennen 3. juli 2021. Saken som utløste politigranskingen ble ikke vurdert som viktig nok til en forsidehenvisning.

Fem dager etter publisering var granskingen et faktum.

Jeg kunne ikke fortsette å lyve til innbyggerne etter at jeg forsto at pressen ikke er fri. Når fakta og vitenskap preller av, blir arbeidsforholdene brått uutholdelige hvis man vil ha sin personlige og journalistiske integritet i behold. Jeg skrev mange saker om rolleblandingen og konsekvenser, men nær sagt alle sakene var en kamp mot redaksjonsledelsen.

Finnes det objektiv journalistikk?

Jeg synes det gir mer mening å snakke om fair play som et ideal å strekke seg etter. Gangetabellen er objektiv. Journalistikk er ikke det. 

Hvis du konsumerer journalistikk ukritisk, overlater du til noen andre å tolke verdensbildet for deg. Hvordan sikrer du deg mot at verdensbildet du har akseptert som sannhet, er korrekt? Kan du stole på pressen når de ikke gransker og kritiserer hva andre aviser skriver? Hva om det du leser er behandlet så ukritisk at det blir usant? Hvilke konsekvenser kan det få for enkeltindivid og storsamfunn? Er det et hån mot leserne å påstå at journalistikk er objektiv?

De farlige politikildene

Det er på tide at vi innser at norske journalister i praksis er i lomma på politiet. I Norge kan politiet nekte pressen innsyn i straffesaker. Hvor fri kan man egentlig forvente at en journalist kan være når informasjonsflyten går én vei? Hvordan skal pressen fylle sitt samfunnsoppdrag uten verktøy som gjør det mulig å etterprøve politiets arbeid?

Når offentligheten ikke kan kontrollere makthaverne, øker faren for maktmisbruk. Det er nettopp det som har skjedd. Politiet står ansvarlig for overgrep mot innbyggerne i et omfang vi fortsatt bare aner konturene av. Pressen har helt glemt Vær Varsom-plakatens punkt 1.5:

«Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Vi skal beskytte. Det er ingen nøytral rolle. Vi skal ikke for enhver pris beskytte politikildene.

Takket være borgerinitiativ som #NarkoTwitter har sensuren blitt avdekket og sannheten kommet frem. En sannhet som burde vært avdekket av journalister. I stedet er altså sannheten drevet frem av innbyggere som ikke har den beskyttelsen som vi journalister tross alt har gjennom pressekortet vårt. 

Vi må grave. I oss selv!

Kronikken og bildene kan fritt gjengis i andre medier. Henvendelser kan sendes til miamida@winkelen.no.

Oppdatering 11. januar 2023 klokka 16.45:

Redaktøren i Fædrelandsvennen fikk kronikken oversendt for gjennomlesning før publisering slik at avisen kunne forberede samtidig imøtegåelse. Denne anledningen har redaktøren ikke benyttet seg av innen det tidspunktet jeg satte for at jeg ville publisere kronikken på min hjemmeside, winkelen.no. Redaktøren satte betingelser. Jeg kom dem i møte på et punkt, uten at jeg ga avkall på integritet. Resten står seg godt og er solid dokumentert.

Skjermdump fra Vær Varsom-plakaten på presse.no
Winkel-journalist: Miamida (Mona Wikøren)